Jernbaneforetakene må betale infrastrukturavgifter på jernbanenettet i Norge. Museumsbaner og private sidespor er ikke omfattet av avgiftene.
Fire viktige komponenter
Jernbaneforskriften regulerer hvilke avgifter som kan ilegges for å bruke infrastrukturen. Dette er de fire mest sentrale avgiftskomponentene:
- Avgifter basert på direkte kostnader.
- Påslag.
- Rabatt.
- Avgift som reflekterer kapasitetsmangel.
Avgifter basert på direkte kostnader
Avgiften skal som utgangspunkt tilsvare kostnaden som oppstår som en direkte følge av den enkelte togtjenesten, slik som slitasje på infrastrukturen. Avgift basert på direkte kostnader er en grunnpris som må betales av alle foretak som bruker jernbanenettet. De direkte kostnadene kan variere. Derfor kan også avgiften være forskjellig for ulike togtjenester og på ulike strekninger.
Påslag
Avgifter basert på direkte kostnader vil ikke være nok til å dekke infrastrukturforvalterens totale kostnader. Jernbaneforskriften åpner derfor for at jernbaneforetak i enkelte markedssegmenter kan ilegges et påslag, slik at de totale kostnadene kan bli dekket i større grad eller fullt ut. Avgiftsnivået blir dermed høyere enn avgiften basert på direkte kostnader. Påslaget kan bare fastsettes «hvis markedet tåler det». Dette betyr blant annet at avgiftsnivået ikke skal være så høyt at et markedssegment som ellers kan betale avgifter basert på direkte kostnader, blir hindret i å bruke jernbaneinfrastrukturen.
Rabatt
Infrastrukturforvalteren kan gi jernbaneforetak rabatt på avgiftene. Rabatter kan gis for å fremme utviklingen av nye jernbanetjenester eller for å oppmuntre til bruk av jernbanestrekninger som brukes i svært liten grad. Det kan også gis rabatter som gjenspeiler lavere administrative kostnader for infrastrukturforvalteren. Rabattordningene skal være tidsbegrensede og basert på likebehandling.
Avgift som reflekterer kapasitetsmangel
Når flere jernbaneforetak ønsker å kjøre på den samme strekningen samtidig, kan kapasiteten på infrastrukturen bli for liten. På kort sikt kan mangelen på kapasitet håndteres for eksempel ved å bruke kriterier for hvilke togtjenester som skal prioriteres, og/eller ved å fastsette en avgift som gjenspeiler mangelen. Avgiften skal gi et signal til jernbaneforetakene om at kapasitet i en bestemt del av jernbanenettet i perioder er overbelastet. Da kan de vurdere om de vil kjøre toget på et annet tidspunkt, slik at de ikke behøver å betale kapasitetsavgift.
I tillegg er det innført en ytelsesordning. Den skal oppmuntre jernbaneforetakene og infrastrukturforvalteren til å redusere forsinkelser og innstillinger på jernbanenettet til et minimum og forbedre ytelsen i jernbanenettetet. Ordningen kan omfatte økonomiske reaksjoner for forstyrrelser i driften, kompensasjon til foretak som påføres tap som følge av forstyrrelser, og bonuser som belønner ytelse som overstiger det planlagte.